|
Andreas Ihlang-Berg fra Oslo-Forbundet vikarierte som prest i Kampen kirke i Oslo søndag 23.august. Dette er prekenen han holdt.
Luk 18:9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Du spiller alle dine krefter –
da kan du like godt forsøke å sette
et avtrykk med ditt sverd i tomme luften,
som hogge meg til blods: la heller da
ditt sverdslag falle over hoder som
kan såres; livet mitt står under vern
og trues ikke av en født av kvinne.
Dette er et av de berømte utsagnene som Macbeth i Shakespeares stykke med samme navn, sier til sin motstander Macduff i femte og siste akt. I løpet av dette stykke har vi sett hvordan Macbeth har forvandlet seg fra en ærlig mann med et godt rykte til en tyrannisk konge som er redd for sin egen skygge. På lovord fra heksene har han blitt konge over Skottland, men ikke uten at han selv har begått mord av hans tidligere konge. Macbeth arver tronen etter ham, og utvikler seg til å bli en tyrann som forfølger og dreper alle som kan ha noen kjennskap til eller stå i veien for de spådommer som heksene har fortalt ham. Til slutt blir hans overmot så stort at selv når han står innestengt i et hjørne, med slottet omringet på alle sider, tror han ikke at slaget er tapt fordi han tror på heksenes spådom at ingen mann født av en kvinne kan drepe ham. Macbeth har tolket det slik at ingen kan klare å drepe ham, for følgelig må alle være født av en kvinne. Hele scenen ender med at Macbeth blir drept av Macduff fordi, som han selv svarer Macbeth:
Det er håp du bare kan la fare;
la engelen du har tjent fortelle deg;
Macduff ble skåret ut av morens liv
før tiden.
Macbeth møtte den ene fare som han oppfattet som umulig og dette overmotet var det som tok livet hans.
I dag ville kanskje Shakespeare ha funnet inspirasjon hos Ruben Noe Coronado eller Thomas Beatie, som begge er menn som har født barn. Både Ruben og Thomas har gjennomført en kjønnsbekreftende operasjon fra kvinne til mann. En kjønnsbekreftende opperasjon vil med enkle ord si at man fysisk forandrer kjønnet sitt, slik at det ytre passer den indre psykiske følelsen av sitt kjønn. Her vil det da være mulig å gå fra å være en fysisk kvinne til en fysisk mann, eller motsatt. Her skal det også legges til at noen ikke ønsker å være i de to kjønnskategorier mann elle kvinne, men ønsker å definere seg utenfor disse. Det spesielle med både Ruben og Thomas er at de begge har beholdt livmor og eggstokker, slik at de kan ha mulighet for å føde barn, etter opperasjonen. I ly av disse oppslagene i media om at disse to mennene kan føde barn, har det vært en hard og opphetet diskusjon på hvorvidt man skal oppfatte disse som virkelige menn. For de av oss som ikke har fått utfordret vårt syn på hvorvidt vi skal forstå kjønn som noe mer enn våre kjønnsorgan og vår seksualitet tilknyttet disse kjønnsorganene, så virker det i det hele tatt rart og kanskje unormalt at man ønsker å gjennomføre en opperasjon hvor man går fra å være en fysisk kvinne til en fysisk mann, fysisk mann til en fysisk kvinne, eller rett og slett ingen av de to kategoriene. Enda merkeligere kan det virke når man tar vare på livmor og eggstokker, som er så tett knyttet til vår verdens forståelse av hva det vil si å være en kvinne. Jeg skal ikke gå inn på forskjellige kjønnsteorier, men for de som er interessert kan jeg anbefale en bok av Toril Moi som heter ”Hva er en kvinne”. Det som derimot er interessant i denne sammenhengen er hvordan vi som mennesker reagerer på det som vi oppfatter går utenfor de gitte normene som samfunnet har gitt, hvordan vi tiltatler og hvordan vi oppfører oss mot det som er annerledes. Jeg skal lese opp en liten del av en reaksjon som NRK-journalisten Are Sende Osen i ungdomskanalen p3 har skrevet om akkurat Ruben Noe Coronados identitet som mann:
For en duste-noldus-ikke-tulle-dille-dalle-dulle-sak dette er! Altså: hvis du er helt sikker og absolutt må og fullstendig uten tvil så må du gjerne skifte kjønn for meg, men så lenge du er i stand til å BÆRE FREM BARN SELV: da er du, ifølge boka mi, KVINNE KVINNE KVINNE, uansett om du har skjegg og dyp stemme og står når du pisser og jakter på villsvin og plystrer etter damer og røyker pipe og fjerter høylytt og drikker øl og heier på ‘Enga! Og du kan kalle deg Ruben eller Rudolf eller Rudyard eller Ringo Starrr for alt jeg bryr meg men mann er du ikke. NEI DU ER IKKE DET! (http://nrkp3.no/bareare/far-foeder-tvillinger/)
Både fra et feministisk – og kjønns – perspektiv er det mye som man kan dra frem og kritisere i denne teksten. Det som derimot er trist i denne artikkelen er hvor hardt Sende Osen understreker at hans egen forståelse av hva det vil si å være mann er ubestridt og at alle som er menn SKAL, med blokkbokstaver, også forstå sin egen identitet som mann på samme måte. Den samme forståelsen legger han også på kvinner, og det kan nesten virke som om han pålegger kvinneidentiteten kun på kraften av å kunne bære frem og føde barn. Dette er diskriminerende overfor alle som ikke ønsker eller har mulighet for å føde egne barn. Heller ikke kan vi som enkeltpersoner forstå vår nestes følelser eller bare nekte for at vår neste tenker eller føler annerledes enn oss selv. Vi skal være forsiktige med å sette vår egen oppfattelse av hva som er rett og galt, hva som er sant og usant, hva som er mann og kvinne, som en universell norm for alle mennesker over hele jorden. Hvem vet, kanskje Sende Osen takker vår skaper for at han ikke er skapt kvinne, hva vet nå jeg.
Vi skal passe oss slik at vi ikke blir som fariseeren som setter vårt eget levesett som den høyeste norm, uten ydmykhet overfor vårt møte med vår neste, uten ønske om å forstå vår nestes valg. For det er når vi takker Gud for at vi ikke er transkjønnet, homofil, lesbisk, bifil, uteligger, narkoman, prostituert, naboen over gata eller hva man kanskje ikke har et ønske om å være, det er det som er vårt fall. For når vi tror at Gud har velsignet oss ved IKKE å skape oss til det som vi avskyr, ved ikke å skape oss til dem som vi ikke forstår, ved ikke å skape oss til en toller, så setter vi oss selv ikke bare over andre mennesker og vi setter oss selv over Gud. Vi opphøyer vårt levesett og vi blir som Macbeth og fariseeren, overmodige, uten behov for å være et medmenneske, uten behov for å søke Gud.
Vær oss syndere nådig Gud. For i møte med mennesker tyr vi alt for lett til målebegeret. Vi veier vår neste som vi møter på veien, i vår egen vektskål fylt av vår egen oppfattelse på hva som er rett og hva som er galt, hvem som er kvinne og hvem som er mann. Hva med å legge fra oss disse fordommene som vi bærer med oss? Hva med å møte vår neste med et åpent blikk? Hva med å tømme vektskålen og se vår neste som et virkelig likverdig medmenneske? Så overlater vi til Gud å avgjøre hva som er rett og hva som er galt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og som er og som blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Av Andreas Ihlang-Berg
|
Forbundsbloggen 
